Mitt barndomshjem i savannelandsbyen Ngo

Mamma Denise skal lage middag og vi må hente vann.

Blant stråtak og jordhus i den lille savannelandsbyen Ngo ligger et lite murhus med bølgeblikktak. Taket samler regnvann i tønner langs husveggen før vannet kokes og destilleres til drikkevann. Noen parafinlamper blafrer svakt inne i det lille huset, og ute lyser månen så klart i nattemørket at vi kan skimte skyggen av bananpalmer på den tørre bakken. En batteridrevet reiseradio er kjekk å ha i landsbyen som hverken har strøm eller innlagt vann.

Bestevenner!

Først, tusen takk for den herlige responsen på forrige innlegg der jeg fortalte litt om Kongo og landsbyen der jeg vokste opp! Så utrolig koselig å dele dette med dere! Flere har spurt litt om min oppvekst i Kongo, så derfor tenkte jeg å ta dere med til den lille savannelandsbyen Ngo. Det var et enkelt liv, uten mange av de materielle godene som vi har i dag. Hjemmet vårt var alltid åpent og jeg føler meg heldig som fikk denne muligheten til å leve så tett på dette folket som vi har blitt så uendelig glad i. Så hvis du har lyst til å lese en litt annerledes «hjemme hos» reportasje, så har du muligheten til det dag. : )

Bli med, Tilbake til Kongo! : )

Høsten 1975 står kasser og kofferter ferdig pakket på gulvet i Bølevegen 168 i Skien. Mamma og pappa er speidere og har bestemt seg for at de ønsker å dra til Kongo for å jobbe som bistandsarbeidere og misjonærer. Jeg er 3 år gammel og får selv være med å pakke ned favorittlekene mine i trekasser, snekret på Borgestad fabrikk. Dukken min må være med, litt dukketøy, sandaler, skjorts og noen kjoler. Mamma finner frem litt julepynt, bilder av familien, noen favorittbøker og andre ting som hun er glad i. På de fullstappede trekassene males «Congo, Brazzaville» med sort maling. Så er kassene klare for den 3 – 4 måneder lange ferden i lasteskip fra Norge, over Atlanterhavet og frem til havnen Point Noir i Kongo.

Noen måneder senere er det vi som står på Fornebu flyplass og vinker farvel til familie og venner. Å reise til Kongo er fryktelig spennende! Som 3 åring husker jeg vagt den 24 timer lange flyturen. Vi mellomlander i 5 land før flyet treffer flystripen på «Maya Maya» flyplass i Kongo Brazzaville. Tropeheten slår mot oss i det flydørene åpner seg.

Kjøreturen fra Brazzaville til Ngo som i dag tar ca 3 timer kunne på den tiden ta en hel dagsreise

I Brazzaville blir Land Roveren fylt til randen med tørrmat, risposer, sardinbokser og kanner med diesel. Ja alt vi bare kan komme på av nødvendige saker blir møysommelig pakket på lasteplanet til den gamle Land Roveren. Landsbyen der vi skal bo ligger 24 gjørmete mil nordover. Turen til hovedstaden tar vi derfor kun hvis det er helt nødvendig, ca 3 – 4 ganger i året.

Savannelandsbyen Ngo

Nattemørket har for lengst omsluttet oss i det vi nærmer oss landsbyen Ngo. Tamtamtrommer og gresshoppesang høres i det Land Roveren svinger inn på et lite tun omringet av jordhytter og savannegress. Inne på tunet står et enkelt lite murhus med bølgeblikktak, hjemmet vårt de neste årene. Det lille murhuset hadde pappa bygget halvåret før, da han reiste til Kongo alene. Bølgeblikktaket samler regnvann i tønner langs husveggene før det kokes og destilleres til drikkevann. I huset var det to soverom og en liten stue med kjøkkenkrok. To tønner fulle av parafin med planker over, ble til senger. Enda to tønner fulle av parafin med planker over ble til kjøkkenbenk. Reisekassa som ble snekret på Borgestad fabrikk ble til fint salongbord. I soverommet henger myggnettet ned fra taket over sengene, og i stuen finner mamma frem parafinlamper og duk fra Norge. Parafinlampene sørger for lys inne i det lille murhuset, mens ute lyser månen så klart i nattemørke at vi kan skimte skyggen fra bananpalmene på bakken. En batteridrevet reiseradio er kjekk å ha i landsbyen som hverken har strøm eller innlagt vann.

    

Jeg får fort venner og Denise blir min beste venninne! Hun lærer meg «tekke»-språket, slik at vi kan kommunisere. Urfolket er de første vi blir kjent med. De kommer til huset vårt og ber om medisiner eller hjelp med noe i landsbyen der de bor. Ofte kommer de tilbake med gaver; litt kjøtt eller frukt som de finner i skogen.

Overnattingsbesøk av bestevenninne Denise.

Like etter klokken fem om ettermiddagen starter skumringstimen. I løpet av en rask halvtime er alt mørkt rundt oss. Under myggnettet i sengen hører jeg tastingen fra den gamle skrivemaskinen til pappa – ta ta ta ta ta pling – ny linje. Han skriver brev til venner i Norge, og det kan ta uker, ja til og med måneder før brevene kommer frem. Lyset fra parafinlampen skinner svakt inn gjennom dørsprekken til rommet der jeg ligger og titter opp på gule små firfisler som løper over myggnettet. På sementgulvet sitter dukken og lekene som ble pakket ned i kasser fra Bøle.

Og her, i den lille landsbyen midt i Kongos savanner sovner jeg til lyden av gresshoppesang og tamtamtrommer i det fjerne.

Støvsugeren er byttet ut med sopekost.
Middagen ble laget på gasskomfyr.
To av landsbybarna, klare for ett bad
Bestevenner fletter håret på hverandre
På jakt med urfolket
Tilbake til Kongo 2014 – 30 år senere

Hvis du har lyst til å lese mere om livet og hverdagen vår i den lille savannelandsbyen i Kongo så kan du gjøre det her;  Reisen tilbake til Kongo.

Gjennom foreningen og stiftelsen La Afrika Leve har jeg i dag fått muligheten til å gi noe tilbake til folket som tok så godt i mot oss!

Skole, utdanning og rehabelitering av barnesoldater og kvinner utsatt for krigshandlinger er noen av satsningsområdene til La Afrika Leve.

Sommerens Afrika trend

Litt sommerinspo på bloggen i dag! : )

Har dere lagt merke til Afrika-trenden som nå regjerer i interiørverdenen? Som barn, oppvokst i Kongo er dette veldig kjærkomment og utrolig spennende å se. I interiørmagasiner og på sosiale medier ser vi afrikanske mønster og kunst med lange tradisjoner fra diverse etniske grupper i Afrika. Jeg elsker trenden og fryder meg over at så mange av våre kjente leverandører har dette i sine kolleksjoner.

Raffia

Mange vet nok ikke hva raffia er, selv om vi ser det daglig i interiørbransjen. Raffia er strimler fra palmegreiner som tørkes og deretter veves med. Av de vevde tøystykkene syr man klær, vesker, hatter, sko osv. Selve palmegrenene er i utgangspunktet grønne før de kuttes ned, og kan bli opptil 10 – 15 meter lange. Når grenene høstes, legges de ut i solen for å tørke. Da får de denne gulaktige fargen som mange av oss kjenner igjen fra kurver, stråhatter osv. De tørkede grenene sorteres etter lengder og kvalitet, og farges før de veves til et produkt.

Selve palmegrenene er i utgangspunktet grønne før de kuttes ned, og kan bli opptil 10 – 15 meter lange.

Raffia i Kongo

I Kongo veves det fremdeles med disse palmefiberne. Som liten vokste jeg opp i en liten landsby som heter Ngo, 80 km nord for hovedstaden Brazzaville, Kongo. Det ble tilsammen 8 år i Kongo. Landsbyen Ngo var en rolig liten savannelandsby, uten tilgang på strøm eller innlagt vann. I skyggen av et og annet jordhus satt en pappa eller en gammel bestefar, og vevde med raffiafiberne. Vevingen tok mennene seg av. De satt på bakken og vevde med hendene. I jorden satte de ned pinner som arbeidet ble festet i. Jeg husker hendene deres var grove og tydelig preget av mange års arbeid med de skarpe palmefiberne. Raffia er en kraftig fiber og egner seg derfor svært godt til å veve og sy med. Det er også et kostbart plagg som kongoleserne er veldig stolte av.

Jeg jobber for tiden med litt spennende ting selv, fra Kongo. Men pga koronautbruddet ble dette satt litt på vent. Covid 19 situasjonen er utfordrende, også i Kongo og der har våre venner fått beskjed om å holde seg hjemme. Vi håper virkelig at de slipper denne kampen. Mere om dette kommer så snart vi får fortsette det spennende arbeidet. : )

Petit Lily interiors
Lene Bjerre
Petit Lily

Uniqwa interiors




Tine K

Opprydding

Lazy-days-6

Hei igjen!

Det er litt av en jobb å rydde bort jula og nå frister det lite å finne frem nye pyntegjenstander! I går lest jeg litt om den gamle  filosofien Wabi Sabi – som betyr «ydmyk sjønnhet» og er det motsatte av overfladisk bruk og kast. Filosofien stammer fra 1500 tallet og bygger på at ingenting varer evig, ingenting blir helt ferdig og ingenting skal være perfekt.

Tanken er at man skal stresse ned og lære seg å elske livet med bare det nødvendigst, det uferdige og det enkle.

Det høres ikke så dumt ut dette her, men jeg får nok heller satse på en gylden middelvei! ; )

 Poenget er at man ikke trenger å vise frem alt man har på én gang, da blir det bare rot!  La heller noen få ting komme i fokus og rydd bort resten. Da kommer også  tingene mere til sin rett ! ; )

  Dagens bilde er fra sofakroken der den fluffy katten vår hviler ut etter et turbulent bad! Hun kom inn her en kveld og luktet både hummer og kanari, så da var det bare å ta på seg rustningen og vaske den hårete frøkna! ; )

Ha en fortsatt fin uke folkens!

Klem fra meg

Lazy-days-8