Vinterpynt og julepynt

God lørdag kjære lesere der hjemme! Jeg håper det står bra til med dere! I kveld sitter ho mor på kontoret mens ungdommen koser seg i stua. Jeg vet ikke om noe bedre enn å høre at huset fylles med lattermild ungdom! Her har vi alltid hatt et åpent hjem, og det må være noe av det beste som finnes for en tenårings mamma! : ) Da passer det med en liten oppdatering her på bloggen.

Har hatt en superfin lørdag i bua igjen. Der fikk jeg pakket opp litt ny vinterpynt. Ja, for utenom det «beskjedne» juletreet som dere ser i bakgrunnen, så kan mye av dette settes frem allerede nå. Vi trenger ikke å vente helt til desember og juletid med å dekorere hjemme! Grankvister og andre nålkvaster er helt nydelige å plukke med seg fra skogen nå. Mose er også dekorativt, og sammen med litt kongler og noen stearinlys på et fat så blir dette til en fin vinterkreasjon å ha på bordet. Det er enkelt og naturlig, akkurat slik vi liker det. : ) Nå holder jo ikke disse nålkvistene seg i det uendelige og da finnes det heldigvis utallige varianter av den syntetiske typen. Jeg elsker de små grantrærne som dere ser på salongbordet. Har bestilt dem i flere størrelser og utførelser og de kan vi bare begynne å bruke nå. En krans på døra i oktober er også helt ok etter min mening. : )

Så da kan vintersesongen begynne! : )

«Coffeetablebooks» til inspirasjon

Denne helgen poppet bua opp igjen, og det var så utrolig hyggelig å møte kunder igjen! Skien by strålte fra sin beste side med go`været på plass og med nydelige smaker på hjul fra Foodtrucks.

Menyen i LivingVilla bua er variert. Nye bøker fra kjente designere og fashion ikoner har kommet på plass og de er svært så populære! Jeg har alltid med meg noen av disse bøkene i stylinger og synes stylingen blir «naken» uten en bok eller flere på møblene. Selv har jeg funnet meg en superfavoritt om dagen; The Book of Palms. Den ligger fast på salongbordet, klar for et dypdykke ned i tropene med bilder av de vakreste palmer! Jeg er nok i overkant begeistret for palmer og tropiske planter, så denne boken måtte jeg bare ha. Har flere hvis noen er interesserte.

Og gyngestoler dere, de er sterkt undervurderte! Denne er av typen Thonet, og du verden så herlig det er å sitte og gynge i en slik en! Anbefales på det varmeste å skaffe seg en til høstkveldene! : )

Ta vare på hverandre og nyt sensommer kveldene! : )

Mitt barndomshjem i savannelandsbyen Ngo

Mamma Denise skal lage middag og vi må hente vann.

Blant stråtak og jordhus i den lille savannelandsbyen Ngo ligger et lite murhus med bølgeblikktak. Taket samler regnvann i tønner langs husveggen før vannet kokes og destilleres til drikkevann. Noen parafinlamper blafrer svakt inne i det lille huset, og ute lyser månen så klart i nattemørket at vi kan skimte skyggen av bananpalmer på den tørre bakken. En batteridrevet reiseradio er kjekk å ha i landsbyen som hverken har strøm eller innlagt vann.

Bestevenner!

Først, tusen takk for den herlige responsen på forrige innlegg der jeg fortalte litt om Kongo og landsbyen der jeg vokste opp! Så utrolig koselig å dele dette med dere! Flere har spurt litt om min oppvekst i Kongo, så derfor tenkte jeg å ta dere med til den lille savannelandsbyen Ngo. Det var et enkelt liv, uten mange av de materielle godene som vi har i dag. Hjemmet vårt var alltid åpent og jeg føler meg heldig som fikk denne muligheten til å leve så tett på dette folket som vi har blitt så uendelig glad i. Så hvis du har lyst til å lese en litt annerledes «hjemme hos» reportasje, så har du muligheten til det dag. : )

Bli med, Tilbake til Kongo! : )

Høsten 1975 står kasser og kofferter ferdig pakket på gulvet i Bølevegen 168 i Skien. Mamma og pappa er speidere og har bestemt seg for at de ønsker å dra til Kongo for å jobbe som bistandsarbeidere og misjonærer. Jeg er 3 år gammel og får selv være med å pakke ned favorittlekene mine i trekasser, snekret på Borgestad fabrikk. Dukken min må være med, litt dukketøy, sandaler, skjorts og noen kjoler. Mamma finner frem litt julepynt, bilder av familien, noen favorittbøker og andre ting som hun er glad i. På de fullstappede trekassene males «Congo, Brazzaville» med sort maling. Så er kassene klare for den 3 – 4 måneder lange ferden i lasteskip fra Norge, over Atlanterhavet og frem til havnen Point Noir i Kongo.

Noen måneder senere er det vi som står på Fornebu flyplass og vinker farvel til familie og venner. Å reise til Kongo er fryktelig spennende! Som 3 åring husker jeg vagt den 24 timer lange flyturen. Vi mellomlander i 5 land før flyet treffer flystripen på «Maya Maya» flyplass i Kongo Brazzaville. Tropeheten slår mot oss i det flydørene åpner seg.

Kjøreturen fra Brazzaville til Ngo som i dag tar ca 3 timer kunne på den tiden ta en hel dagsreise

I Brazzaville blir Land Roveren fylt til randen med tørrmat, risposer, sardinbokser og kanner med diesel. Ja alt vi bare kan komme på av nødvendige saker blir møysommelig pakket på lasteplanet til den gamle Land Roveren. Landsbyen der vi skal bo ligger 24 gjørmete mil nordover. Turen til hovedstaden tar vi derfor kun hvis det er helt nødvendig, ca 3 – 4 ganger i året.

Savannelandsbyen Ngo

Nattemørket har for lengst omsluttet oss i det vi nærmer oss landsbyen Ngo. Tamtamtrommer og gresshoppesang høres i det Land Roveren svinger inn på et lite tun omringet av jordhytter og savannegress. Inne på tunet står et enkelt lite murhus med bølgeblikktak, hjemmet vårt de neste årene. Det lille murhuset hadde pappa bygget halvåret før, da han reiste til Kongo alene. Bølgeblikktaket samler regnvann i tønner langs husveggene før det kokes og destilleres til drikkevann. I huset var det to soverom og en liten stue med kjøkkenkrok. To tønner fulle av parafin med planker over, ble til senger. Enda to tønner fulle av parafin med planker over ble til kjøkkenbenk. Reisekassa som ble snekret på Borgestad fabrikk ble til fint salongbord. I soverommet henger myggnettet ned fra taket over sengene, og i stuen finner mamma frem parafinlamper og duk fra Norge. Parafinlampene sørger for lys inne i det lille murhuset, mens ute lyser månen så klart i nattemørke at vi kan skimte skyggen fra bananpalmene på bakken. En batteridrevet reiseradio er kjekk å ha i landsbyen som hverken har strøm eller innlagt vann.

    

Jeg får fort venner og Denise blir min beste venninne! Hun lærer meg «tekke»-språket, slik at vi kan kommunisere. Urfolket er de første vi blir kjent med. De kommer til huset vårt og ber om medisiner eller hjelp med noe i landsbyen der de bor. Ofte kommer de tilbake med gaver; litt kjøtt eller frukt som de finner i skogen.

Overnattingsbesøk av bestevenninne Denise.

Like etter klokken fem om ettermiddagen starter skumringstimen. I løpet av en rask halvtime er alt mørkt rundt oss. Under myggnettet i sengen hører jeg tastingen fra den gamle skrivemaskinen til pappa – ta ta ta ta ta pling – ny linje. Han skriver brev til venner i Norge, og det kan ta uker, ja til og med måneder før brevene kommer frem. Lyset fra parafinlampen skinner svakt inn gjennom dørsprekken til rommet der jeg ligger og titter opp på gule små firfisler som løper over myggnettet. På sementgulvet sitter dukken og lekene som ble pakket ned i kasser fra Bøle.

Og her, i den lille landsbyen midt i Kongos savanner sovner jeg til lyden av gresshoppesang og tamtamtrommer i det fjerne.

Støvsugeren er byttet ut med sopekost.

Middagen ble laget på gasskomfyr.

To av landsbybarna, klare for ett bad

Bestevenner fletter håret på hverandre

På jakt med urfolket

Tilbake til Kongo 2014 – 30 år senere

Hvis du har lyst til å lese mere om livet og hverdagen vår i den lille savannelandsbyen i Kongo så kan du gjøre det her;  Reisen tilbake til Kongo.

Gjennom foreningen og stiftelsen La Afrika Leve har jeg i dag fått muligheten til å gi noe tilbake til folket som tok så godt i mot oss!

Skole, utdanning og rehabelitering av barnesoldater og kvinner utsatt for krigshandlinger er noen av satsningsområdene til La Afrika Leve.

1 2 3 70